Lærer- og studentrollen i et elevaktivt og demokratisk læringsmiljø

Både lærerrollen og elevrollen har endret siden jeg selv var elev på videregående skole midt på 70-tallet. På den tiden opplevde jeg de aller fleste lærerne sto fram som rene formidlere, mens vi elever i stor grad tok rollen som ganske passive mottakere av all formidlingen. Siden den gang har utviklingen, i stadig økende tempo, gått i retning av at læreren like mye skal opptre som veileder og tilrettelegger, som ren formidler. Vi som arbeider i skolen blir utfordret på å ta elevene med på alle avgjørelser som har med læringsmiljøet å gjøre. Denne utviklingen er etter mitt syn bra, men den utfordrer oss lærere til å opptre på en litt annen måte enn det som tradisjonelt vært sett på som en godt fungerende lærerrolle. Lærerrollen oppleves nok av mange nå som relativt krevende. Læreren skal fortsatt være faglig sterk nok til at hun/han kan stå fram med faglig autoritet, men samtidig skal vi også være veileder, oppdrager, samtalepartner og venn. Det er krevende å bli trygg i denne lærerrollen. For mange, svært utfordrende. Elevene utfordres også. Jeg opplever at mange av elevene ikke er godt nok forberedt på den aktive rollen det forventes at de skal innta i skolen. Det kan virke som om de mangler bra nok "skolering" i hvordan de skal opptre i et demokratisk læringsmiljø. Skolering i hva et demokratisk læringsmiljø innebærer burde inngå i opplæringen i langt større grad  enn  tilfelle er i dag. Ikke bare skolering av elevene, men også skolering av alle som arbeider i skolen,

En lærers erfaringer med demokrati og medbestemmelse i skolen.

Utdanningsmyndighetene i Norge har gode intensjoner med hensyn til elevmedvirkning i skolen. I følge Utdanningsdirektoratet skal elever i norsk skole delta i beslutninger som gjelder deres egen læring. Den formelle elevmedvirkningen i videregående skole skjer først og fremst gjennom elevråd, skoleråd, skoleutvalg, allmøte ol. I intensjonene til skolemyndighetene ligger også et ønske om at elevgrupper og enkeltelever i mer uformelle former skal delta aktivt i vurdering av eget arbeid, egen kompetanse og egen faglige utvikling. Dette er elevmedvirkning som dreier som om den daglige praksisen i skolen.

I mine drøyt 20 år som lærer i yrkesfag på videregående skole har jeg sett en lang rekke av tiltak bli iverksatt med mål om å høyne graden av denne form for elevmedvirkning. Tiltak som diverse en-til-en samtaler mellom elev og kontaktlærer, klassens time ol. har nok bedret situasjonen noe, men tror jeg nok dessverre at de fleste elever fremdeles opplever relativt begrenset grad av medvirkning. Jeg ser ennå tegn som tyder på "lærer`n bestemmer, lærer`n vet best."  Spør du en tilfeldig yrkesfagelev om hun eller han har fått anledning til å vise sine sterkeste sider, hva hun/han kan best, tror jeg dessverre at du får svar som : "Nei, alle må gjøre alt på likt", "nei, jeg må gjøre denne oppgava på nytt selv om jeg føler at jeg mestrer det" og "jeg får ikke trent på prøva fordi lærer`n holder hemmelig hva jeg skal bli prøvet i" osv.
Jeg  har en følelse av at alt for mange yrkesfagelever blir kjørt inn i samme kverna og kommer ut som samme deigen.
Elevene burde, etter min mening, i mye større grad enn nå, gis anledning til være med å bestemme hvordan hun/han skal lære. Dette koster. Jeg tror at dersom våre myndigheter hadde vist større vilje til å bruke penger og andre ressurser på skole-Norge, og vi som jobber i skolen hadde latt elevene få vise sine talenter, sine sterkeste sider og dessuten gitt dem lov og anledning til trene for å bli enda bedre på sine kvaliteter, så tror jeg at problemer som mangel på gnist, høyt fravær, sluttere ol. hadde vært langt mindre.

Utover mer ressurser inn i skolen, tror jeg dessuten at både elever, lærere i norsk skole hadde hatt godt av en obligatorisk opplæring i hva demokrati og medbestemmelse i skolen i realiteten betyr. Deretter burde elevdemokrati og medvirkning i større grad enn nå komme til syne, bli synlig for alle. Ved åpenhet rundt det som foregår i de enkelte klasserommene vil lærernes holdninger i forhold til den demokratiske praksisen i bli tydelig for alle, og kanskje hadde vi sett flere lærere som lar eleven være med å bestemme over sin egen læringsprosess. 

Spill som digitalt læringselement.

Trådløse datanett inngår som et av systemene for datakommunikasjon i programfaget data- og elektronikksystemer på VG1 elektrofag. Dette fagtemaet omfatter alt fra planlegging, montering og idriftsetting til feilsøking og dokumentasjon av nettet.

I  forbindelse med denne type nettverk gir jeg eleven et såkalt arbeidsoppdrag. Dette er arbeidsoppdrag som er tenkt gitt av en "kunde."
Jeg deler elevgruppa inn i fire grupper à fire elever. Alle fire gruppene får samme type arbeidsoppdrag(trådløst nettverk), men hver gruppe skal utføre oppdraget til hver  sin "kunde." De fire "kundene" har ulike krav til nettverket som leveres. Ulikhetene kan gå på sånne detaljer som at kundene holder til i ulike bygg, at bedriftene har ulike antall ansatte og ulike antall avdelinger osv. Oppdraget gis en tidsramme på ca. 20 skoletimer. Det blir satt samme tidspunkt for "overlevering av nettet" for alle fire gruppene.

Etter at selve arbeidsoppdraget er avsluttet foretar vi en evaluering av arbeidet. Her setter jeg meg ned med hver gruppe etter tur for å samtale om hvordan arbeidet med oppdraget gikk. I disse gruppesamtalene tar vi opp alt fra tekniske løsninger, problem underveis, tidsbruk, hvordan samarbeidet gikk, og hvordan dokumentasjon av oppdraget ble  osv. Av tidligere erfaringer har jeg lært at det er viktig å sette av nok tid til disse gruppesamtalene. Utfordringen blir da naturlig nok å "sysselsette" elevene som venter på, eller er ferdige med gruppesamtalene. Etter flere års utprøving av diverse, mer eller mindre vellykkede løsninger for faglig eget-arbeid for disse elevene, har jeg endelig funnet et læringselement som fungerer.

Løsningen har blitt et digitalt læringselement i form av en spørsmålsrekke hvor et online-spill inngår som et sentralt element for å kunne besvare spørsmålene. Spørsmålsrekka er laget i fronter og alle spørsmålene er av typen flervalg der minimum to alternativer er korrekt. Hensikten med bruk av denne spørsmåls-typen er at spørsmålsrekka kan gjøres selvrettende slik at elevene får en umiddelbar respons på hvor mange riktige svar de har, når de har fullført.

Jeg har laget to til tre spørsmål for hvert nivå (level) i spillet, og kravet for bestått er minimum 80% riktige svar.

Elevene blir satt i toer-grupper når de spiller og besvarer spørsmålene. Jeg setter opp en konkurranse der vinneren blir den gruppa som når 80% riktige svar på spørsmålene og i tillegg har høyest poengskår på spillet. Poengskåren i spillet påvirkes av hvor raskt spilleren fullfører spillet og hvor mange feilvalg spilleren har gjort på hvert nivå.

Dette skoleåret gjennomførte jeg på ny dette undervisningsopplegget med noen modifikasjoner i forhold til tidligere. I år luket jeg bort noen litt uklare spørsmål og la til noen nye. I tillegg forsøkte jeg å være litt tydeligere på hvordan gjennomføringen av opplegget skulle være.

I år som tidligere viste det seg at konkurranse-elementet i opplegget og det at de faktisk fikk spille i timen førte til at alle kastet seg over oppgavene med stor iver og nysgjerrighet. Som før, viste det seg også i år at begge i gruppa spilte for hurtigst mulig å fullføre nivået.  Og før de startet neste nivå samarbeidet de om spørsmålene til nivået de hadde fullført. 

Spillet som ble benyttet er et "nivå-opp" -spill, utviklet av Cisco, som omhandler sentrale elementer som inngår i et trådløst nettverk. Spillet kalles Cisco Wireless Explorer og dreier seg om alt fra bruk av antenner med ulike strålingsdiagram og antennegain til bruk av svitsjer, rutere til plassering av accesspunkt (AP). Spillet lar også spillerne vurdere bruk av krypteringsnivåer for å sikre sine trådløse nett. I det hele tatt dreier spillet seg om mye av det som ligger innenfor temaet trådløse datanettverk og det gjør at spillet oppleves som faglig utviklende for elevene.

Poenget her er at spillet virker engasjerende på elevene. Det gjør at alle elevene som ikke sitter i evaluerings-samtale med meg faktisk holder på med noe som gir faglig påfyll. Spillet inneholder såpass mange nivåer at de fleste benytter opp i mot 45 minutter på å komme seg gjennom alle nivåene samtidig som de skal besvare oppfølgingsspørsmålene. Nå kan sikkert noen hevde at spillet er noe faglig "unøyaktig" men det i seg selv har vist seg å ha en nytteverdi. Når elever selv finner faglige svakheter i spillet, viser det at spillet utfordrer dem til å foreta faglige vurderinger og det er for meg grunn god nok til å benytte spillet.

Hva har jeg lært.

Alt i alt har dette undervisningsopplegget vist seg å gi et faglig utbytte. Iveren etter å spille sammen med konkurranseelementet gjør at elevene legger mye i å oppnå best mulig resultat. Når det gjelder selve spillet må det knyttes til den øvrige undervisningen som foregår i faget. Det vil si at spillet bør tas fram når det faglige innholdet i spillet svarer til det som er tema for en den øvrige undervisningen i perioden. 

Min erfaring er at om en kopler et spill sitt faginnhold til oppfølgingsspørsmål, oppnås en bedre læringseffekt enn om spillet spilles uten oppfølgingsspørsmål. Dersom et spill inneholder faglige unøyaktigheter behøver ikke det å bety så mye. Det er imidlertid viktig å ta opp disse unøyaktighetene med elevene. Enten i forbindelse med oppfølgingspørsmålene eller ved å diskutere spillet i ettertid med elevene.