Hospitering som nettstudent

Jeg er glad for at jeg nå har fått klarsignal av HIOA til å gjennomføre høstsemesterets "hospitering"  som student på et nettstudie holdt av University of California, Irvine. Studiet har navnet:

Introduction to the Internet of Things and Embedded Systems

Studiet består av 4 moduler. For hver modul er det gitt et sett med mål.

Mål, modul 1:

.

 Mål, modul  2:

 Mål, modul  3:

 Mål, modul  4:

For hvert modul gis en rekke leksjoner i form av videoer. Etter hver leksjon må jeg ta og bestå en test, og jeg må kommentere 3 av mine medstudenter sine test-svar, før jeg kan gå videre til neste modul. 

Jeg har nå fullført og bestått de to første modulene og er i gang med 3. modul. Studiet så langt har vært veldig bra og gitt meg mye påfyll om temaet IoT.

Se eksempel på en av de mange videoene som ligger i studiet her.

University of California, Irvine tilbyr også fire påfølgende studier om IoT. Jeg har bestemt meg for å delta på alle disse studiene også. Med tanke på at jeg skal knytte studiet til min egen praksis på Hamar katedralskole på best mulig måte trenger jeg mer påfyll enn det det første studiet alene gir meg. Jeg ønsker å legge opp til en mest mulig praktisk tilnærming til temaet og ser at studie 2,3,4 og 5 som University of California tilbyr vil kunne gi meg mye i så måte.

Målet mitt er å skolere meg innen "IoT-verdenen" slik at jeg kan knytte kunnskapen jeg tilegner med, til praksisen min i skolestua og kunne lage gode undervisningsopplegg rundt temaet "Internet of Things".

I tillegg til nettstudiene har jeg tatt kontakt med miljø i Norge som kan gi meg ytterligere påfyll om IoT.

Som du skjønner,  er jeg meget fornøyd med hospiteringsordningen HIOA har åpnet for. Jeg tror ikke jeg kunne funnet en bedre måte å erverve meg kunnskap om denne "nye teknologien enn ved denne formen for "hospitering."

Refleksjoner knyttet til arbeidet med å etablere en kunnskapsbase

Min kunnskap om "hvordan IoT brukes ved yrkesutøvelse i mitt fagfelt og hvordan dette påvirker fagarbeiderens yrkesutøvelse" vil være avgjørende for at elevene mine skal kunne stole på at de til enhver tid får best mulig opplæring.

For at min kunnskap skal danne grunnlag for god opplæring kreves det med andre ord at jeg danner en kunnskapsbase jeg kan øse av. Denne kunnskapsbasen kan bygges som en samling av artikler, videoer eller bilder. Jeg ser i tillegg for meg at kan søke kunnskap i miljøer og hos fagarbeidere som gjort erfaringer eller bygd kunnskap om IoT.

Basen skal fylles med innhold dels ved å delta i et nettbasert kurs om IoT ved University of California, dels ved å ta i bruk internettes muligheter som forum, facebookgrupper eller lignende. 

For å kunne beskrive IoT og kartlegge av bruken av ny teknologi i dag vil jeg foruten det nettbaserte kurset, kontakte miljøer i Norge som kan IoT. 

For å gjøre IoT tilgjengelig for mine elever vil jeg i første omgang konsentrere meg om enkel programmering og knytte små enheter(ting) sammen slik at de kan kommunisere via datanettverk. Her vil enheter som Arduino Uno og lignende være nyttige å benytte.

Planlegging, gjennomføring, dokumentasjon og vurdering av opplæringen i sentrale yrkesoppgaver vil kunne bedres ved tilpasset bruk av IKT og ny teknologi.

Av den grunn vil det også være viktig å etablere en kunnskapsbase som gir meg grunnlag for på best mulig måte å nyttiggjøre IKT og ny teknologi i opplæringen. Jeg har allerede en dannet meg kunnskapsbase som inneholder elementer om bruk av ny teknologi og IKT i opplæringen. Denne kunnskapsbasen skal gjøres fyldigere ved å innhente erfaringer fra andres bruk av IKT og ny teknologi. I tillegg skal jeg gjøre min egen verktøykasse med IKT-verktøy og ny teknologi mer innholdsrik ved å prøve ut noen nye verktøy og foreta en vurdering av bruken av disse.

How the Web Changes Work,Education and the Ways People Learn.

Jeg har nå lest John Seely Brown sin artikkel som han kaller "How the Web Changes Work,Education and the Ways People Learn." Artikkelen ble forfattet i 2000, men er etter mitt syn fortsatt  aktuell. Ikke minst er den aktuell fordi infrastrukturen som "internettet" bygger på er blitt såpass forbedret siden 2000 at vi nå enda lettere kan ta i bruk de mulighetene nettet gir. Før internettet var "tilgjengelig" var folk vant til at all form for media; bøker, aviser, tv osv. sto for det vi kan kalle for enveiskommunikasjon. Internettet endret dette. Nå kan alle opptre både som mottaker og sender av informasjon via nettet.

Et annet aspekt Brown nevner er at vi nå har et medium hvor ikke bare produksjon av tekst er verdsatt, men vi kan også få respons på innhold i form av musikk, bilder, video ol. Dette gjør at unge lærende folk kan finne sin ideelle måte å lære på. Nettet gjør det mulig at hvert enkelt menneske kan velge innhold som en lærer best av.

På slutten av nittitallet, noen år før Brown skrev sin artikkel, engasjerte Xerox’s Palo Alto Research Center s noen 15-åringer til å hjelpe dem med, for det første, å designe framtidens arbeidsplass og for det andre, designe framtidens skole. Noe av det som kom fram var at dagens unge er i stand til å gjøre to ting, eller mer, samtidig uten at det nødvendigvis går ut over konsentrasjonen. De så også at de unge raskt blir komfortable og gode på å navigere seg gjennom komplekse informasjonsarenaer. Et annet funn man har gjort blant unge web-smarte unger er at de i stor grad evner å  tilegne seg kunnskap på egen hånd. De unge er ivrige på å prøve seg fram uten å måtte ty til kurs eller instruksjonsbøker før de setter i gang med noe nytt. De kaster seg ut idet for å lære noe raskest mulig. De trenger "action."

Brown peker også på Jerome Bruner som sier at det kreves mye mer enn å kunne gi de rette svar etter hvert kapittel i en bok for å bli en fagmann. Det er forskjell på å bli en fagmann i et fag og det å lære om faget.  For å bli en fagmann kreves det at man deltar i de prosesser som finner sted der faget utøves, man må ta del i praksisen.  Brown viser til legestudentene som etter noen studieår preget av teori, faktisk bruker 2 år på å bli lege ved å delta der praksisen skjer,

Brown refererer til sin tid i Xerox's hvor han på 80-tallet fikk ansvaret for å finne en smart måte å lære opp teknikere rundt omkring i veden til å bli gode  kopimaskin- og printer-reparatører. Han engasjerte noe antropologer til å se hvordan teknikerne jobbet. Det  de fant ut var når en tekniker sto fast med et problem kikket de ikke først og fremst i en manual eller tok i bruk det de hadde blitt fortalt på et tidligere kurs. Det første de gjorde var å snakke med en kollega får å få tips til å løse problemet. Det viste seg at det var viktig å utnytte det som ligger i å hente inn og dele informasjon og erfaringer med noen som jobber med noen lunde den samme problematikk. Dette minner på mange måter om hvordan dagens unge tilegner seg kunnskap på via internettet.

På Stanford universitet holdt en professor Gibbons et kurs for flere Hewlett-Packard teknikere. Så viste det seg at ikke alle kunne møte til alle foredragene professoren holdt. Som en konsekvens av mangelfullt oppmøte gjorde professoren videoopptak av foredragene og sendte videotapene ut til teknikerne. Det teknikerne så gjorde var å stoppe videoen etter korte sekvenser for å drøfte seg i mellom hva de nettopp hadde sett og hørt før de så neste korte videosekvens. Brown viser også til andre liknende eksempler hvor opptak av foredrag ble gjort på forskjellige måter. Alle eksemplene viser til hva en oppnår ved å konvertere et foredrag, hvor bare et fåtall tilhørere kan være tilstede, til å bli en ressurs for flere der innholdet  kan komme til nytte på forskjellige måter som grunnlag for diskusjoner, gruppearbeid ol.

Brown beskriver også hvordan ressurser til formidling av kunnskap tradisjonelt har blitt hentet innenfor utdanningsinstitusjonenes egne miljøer. Senere har dett endret seg idet ressurser også nå hentes fra næringslivet eller andre miljøer utenfor utdanningsinstitusjonenes vegger.

Avslutningsvis kommer Brown inn på det forholdet at på internett finnes det ikke bare en produsent og en forbruker. På nettet er enhver av oss delvis produsenter og delvis forbrukere.

Hvordan kan disse forholdene som Brown beskriver påvirke min praksis klasserommet og hvilke verdier gir disse forholdene sett i forhold til elevenes framtid og virke?

Som faglærer tilbringer jeg det meste av ukens arbeidstimer innenfor skolens vegger og mister av den grunn verdifull kontakt med arbeidslivet og det som skjer der. Nå har vi faglærere et verktøy som gir oss muligheter til å komme nærmere "faget," vi må bare ta i bruk og utnytte mulighetene internettet gir oss. Vi har nå tilgang til nettbaserte verktøy for faglig oppdatering/kursing, samarbeidsverktøy, både med kolleger på skolen og fagarbeidere utenfor skolen. Det finnes i hele tatt utallige ressurser som bare venter på å bli tatt i bruk.

Det vil etter mitt syn være viktig å tilby mine elever et  variert tilfang av læringsformer, flere innholds-ressurser og mer motiverende læringsmiljø. Som Brown påpeker i sin artikkel vil dette gi et potensial for bedre og mer læring. Ved å gi elevene ubegrenset adgang til bruk av digitale medier ligger det et potensial til å utvikle ferdigheter, kunnskaper og kompetanse de trenger for å oppnå personlige mål og for å være interaktive deltakere i informasjonssamfunnet. En digital kultur for læring innebærer deltagelse, involvering, evne til kritisk tenkning, samarbeid og kreativ problemløsning. Dette må det trenes på. Det er ikke hensiktsmessig å holde på læringsformer som ble utviklet og utprøvd før internettet kom bare fordi de fungerte godt da. Hvis vi bare stiller oss  skeptiske og mener at teknologi innen utdanningsfeltet kun er støy og uro, mister vi verdifulle muligheter. Hvis vi i stedet systematisk etablerer kunnskap om hvordan teknologien kan utnyttes, kan det styrke elevenes læring. Det finnes utallige ressurser på nettet som viser til hvilke pedagogiske muligheter og begrensinger som eksisterer. 

Dagens digitalt verden må gi rom for en digitalt orienterte skolehverdag fordi den treffer elevene i deres mediehverdag. Vi må bidra til at elevene får tilgang til alle de læringsarenaer  og læringsformer som internettet åpner for. Både jeg som lærer og eleven trenger å ta del i de miljøene hvor faget utøves, vi kan ikke låse oss inne på en skole og bare "lære om" faget. 

Endret lærerrolle?

Som en konsekvens av tilgang til ny teknologi mener jeg at er viktig å benytte mindre tid og innsats på å dytte faktakunnskap inn i elevene. Jeg  må i stedet konsentrere meg om hvordan jeg kan veilede og støtte elevene i deres bruk av digitale tjenester, verktøy og ressurser. Nå har vi verktøy som gir oss anledning til å lære elevene hvordan de kan finne fakta de trenger, hva de oppnår ved å samarbeide, hvordan de kan samarbeide uavhengig av avstand og tid og hva de oppnår ved å dele med andre osv. 

Internet of Things

Fremtidsrettet opplæring.

Som jeg tidligere har nevnt så det viktig for meg forsøke å gjøre opplæringen på VG1 elektrofag på katta enda mer fremtidsrettet enn det den er per nå. Mye tyder på at teknologi som inngår i det som defineres som "tingenes internet", eller "Internet of Things," IoT, absolutt fortjener å få plass i en fremtidsrettet opplæring på VG1-elektrofag . Allerede nå finnes det flere milliarder av "dingser," tilknyttet internett.  Noen spådommer antyder at det i 2020 vil  finnes mer enn 200 milliarder sammenkoblede enheter, tilkoblede ting og maskiner som kommuniserer med hverandre.

Tingenes internett.

Hva er så  IoT? Når man søker etter en helt klar definisjon av IoT viser det seg vanskelig å finne en definisjon som benyttes av "alle."Noen vil definere IoT som ett nett av "dingser," med en unik ID (ip-adresse), som er i stand til å overføre data over et nettverk uten at noen trenger å sette opp nettverksforbindelsen "manuelt."  Det som det synes å være noen lunde felles forståelse for, er at IoT består av "dingser" som kan kobles til et nettverk, enten for å motta eller dele informasjon. Nettverket dingsene er koblet til trenger for så vidt ikke være internettet, det kan være andre type nettverk også. Dingsene, eller tingene vil ved hjelp av sensorer kunne f.eks. registrere informasjon om posisjoner, bevegelser, trykk, temperaturer ol. for så å sende denne informasjonen til store datasystem som bearbeider innkommende data.  Dette kan igjen kan føre til at en hendelse finner sted basert på informasjon som er  samlet inn. Det finnes allerede eksempler på områder og systemer hvor noe blir registrert og overført via internett uten at noen manuelt har sørget for registreringen og overføringen. Tenk bare på systemene  knyttet til automatiske bomstasjoner hvor en ting og systemet bak tingen registrerer når bilen din passerer en bom og sender deg en faktura. Tenk på automatiske strømmålere som leser strømforbruket ditt. Alarmløsninger for hus, bil og båt, overvåkning av maskiner, bygninger og containere, nivåkontroll i tanker og kummer, flåtestyring og ordre i bil osv.

I smarte hus og i velferdsteknologien har allerede IoT gjort sitt inntog og vi kan forvente at stadig nye områder vil knyttes til bruk av IoT.

Kappløpet har startet. Storheter som Microsoft, IBM, Apple og Google har tillegg til Samsung, ARM, Intel, LG, Philips, Whirlpool og andre allerede vist at de vil satse stort på IoT framover.

"Intelligente biler"

Mercedes tenker IoT

Utfordringen min blir å finne en inngang til dette temaet slik at det på best mulig måte er tilpasset en VG1-elev sitt faglige ståsted. Jeg tenker at her vil det være nødvendig å gjøre noen begrensninger. For en elev som står ved begynnelsen av sin karriere innenfor et elektrofag tror jeg det vil være viktig å unngå å teoretisere opplæringen for mye. Jeg ser for meg å konsentrere opplæringen rundt "end- devicene"  i systemene som beskrives som IoT. 

Hvordan skal jeg da introdusere vg1-elevene for dingsene.  Jeg tenker meg en strategi som:

1. La elevene erfare hvordan enkle dingser kan programmeres til å registrere innkommende signaler fra diverse sensorer.
2. Lar elevene sørge for at innkommende data blir registrert og fører til en handling.
3. Lar elevene koble dingsene til et nettverk for å kunne overføre data.