How the Web Changes Work,Education and the Ways People Learn.

Jeg har nå lest John Seely Brown sin artikkel som han kaller "How the Web Changes Work,Education and the Ways People Learn." Artikkelen ble forfattet i 2000, men er etter mitt syn fortsatt  aktuell. Ikke minst er den aktuell fordi infrastrukturen som "internettet" bygger på er blitt såpass forbedret siden 2000 at vi nå enda lettere kan ta i bruk de mulighetene nettet gir. Før internettet var "tilgjengelig" var folk vant til at all form for media; bøker, aviser, tv osv. sto for det vi kan kalle for enveiskommunikasjon. Internettet endret dette. Nå kan alle opptre både som mottaker og sender av informasjon via nettet.

Et annet aspekt Brown nevner er at vi nå har et medium hvor ikke bare produksjon av tekst er verdsatt, men vi kan også få respons på innhold i form av musikk, bilder, video ol. Dette gjør at unge lærende folk kan finne sin ideelle måte å lære på. Nettet gjør det mulig at hvert enkelt menneske kan velge innhold som en lærer best av.

På slutten av nittitallet, noen år før Brown skrev sin artikkel, engasjerte Xerox’s Palo Alto Research Center s noen 15-åringer til å hjelpe dem med, for det første, å designe framtidens arbeidsplass og for det andre, designe framtidens skole. Noe av det som kom fram var at dagens unge er i stand til å gjøre to ting, eller mer, samtidig uten at det nødvendigvis går ut over konsentrasjonen. De så også at de unge raskt blir komfortable og gode på å navigere seg gjennom komplekse informasjonsarenaer. Et annet funn man har gjort blant unge web-smarte unger er at de i stor grad evner å  tilegne seg kunnskap på egen hånd. De unge er ivrige på å prøve seg fram uten å måtte ty til kurs eller instruksjonsbøker før de setter i gang med noe nytt. De kaster seg ut idet for å lære noe raskest mulig. De trenger "action."

Brown peker også på Jerome Bruner som sier at det kreves mye mer enn å kunne gi de rette svar etter hvert kapittel i en bok for å bli en fagmann. Det er forskjell på å bli en fagmann i et fag og det å lære om faget.  For å bli en fagmann kreves det at man deltar i de prosesser som finner sted der faget utøves, man må ta del i praksisen.  Brown viser til legestudentene som etter noen studieår preget av teori, faktisk bruker 2 år på å bli lege ved å delta der praksisen skjer,

Brown refererer til sin tid i Xerox's hvor han på 80-tallet fikk ansvaret for å finne en smart måte å lære opp teknikere rundt omkring i veden til å bli gode  kopimaskin- og printer-reparatører. Han engasjerte noe antropologer til å se hvordan teknikerne jobbet. Det  de fant ut var når en tekniker sto fast med et problem kikket de ikke først og fremst i en manual eller tok i bruk det de hadde blitt fortalt på et tidligere kurs. Det første de gjorde var å snakke med en kollega får å få tips til å løse problemet. Det viste seg at det var viktig å utnytte det som ligger i å hente inn og dele informasjon og erfaringer med noen som jobber med noen lunde den samme problematikk. Dette minner på mange måter om hvordan dagens unge tilegner seg kunnskap på via internettet.

På Stanford universitet holdt en professor Gibbons et kurs for flere Hewlett-Packard teknikere. Så viste det seg at ikke alle kunne møte til alle foredragene professoren holdt. Som en konsekvens av mangelfullt oppmøte gjorde professoren videoopptak av foredragene og sendte videotapene ut til teknikerne. Det teknikerne så gjorde var å stoppe videoen etter korte sekvenser for å drøfte seg i mellom hva de nettopp hadde sett og hørt før de så neste korte videosekvens. Brown viser også til andre liknende eksempler hvor opptak av foredrag ble gjort på forskjellige måter. Alle eksemplene viser til hva en oppnår ved å konvertere et foredrag, hvor bare et fåtall tilhørere kan være tilstede, til å bli en ressurs for flere der innholdet  kan komme til nytte på forskjellige måter som grunnlag for diskusjoner, gruppearbeid ol.

Brown beskriver også hvordan ressurser til formidling av kunnskap tradisjonelt har blitt hentet innenfor utdanningsinstitusjonenes egne miljøer. Senere har dett endret seg idet ressurser også nå hentes fra næringslivet eller andre miljøer utenfor utdanningsinstitusjonenes vegger.

Avslutningsvis kommer Brown inn på det forholdet at på internett finnes det ikke bare en produsent og en forbruker. På nettet er enhver av oss delvis produsenter og delvis forbrukere.

Hvordan kan disse forholdene som Brown beskriver påvirke min praksis klasserommet og hvilke verdier gir disse forholdene sett i forhold til elevenes framtid og virke?

Som faglærer tilbringer jeg det meste av ukens arbeidstimer innenfor skolens vegger og mister av den grunn verdifull kontakt med arbeidslivet og det som skjer der. Nå har vi faglærere et verktøy som gir oss muligheter til å komme nærmere "faget," vi må bare ta i bruk og utnytte mulighetene internettet gir oss. Vi har nå tilgang til nettbaserte verktøy for faglig oppdatering/kursing, samarbeidsverktøy, både med kolleger på skolen og fagarbeidere utenfor skolen. Det finnes i hele tatt utallige ressurser som bare venter på å bli tatt i bruk.

Det vil etter mitt syn være viktig å tilby mine elever et  variert tilfang av læringsformer, flere innholds-ressurser og mer motiverende læringsmiljø. Som Brown påpeker i sin artikkel vil dette gi et potensial for bedre og mer læring. Ved å gi elevene ubegrenset adgang til bruk av digitale medier ligger det et potensial til å utvikle ferdigheter, kunnskaper og kompetanse de trenger for å oppnå personlige mål og for å være interaktive deltakere i informasjonssamfunnet. En digital kultur for læring innebærer deltagelse, involvering, evne til kritisk tenkning, samarbeid og kreativ problemløsning. Dette må det trenes på. Det er ikke hensiktsmessig å holde på læringsformer som ble utviklet og utprøvd før internettet kom bare fordi de fungerte godt da. Hvis vi bare stiller oss  skeptiske og mener at teknologi innen utdanningsfeltet kun er støy og uro, mister vi verdifulle muligheter. Hvis vi i stedet systematisk etablerer kunnskap om hvordan teknologien kan utnyttes, kan det styrke elevenes læring. Det finnes utallige ressurser på nettet som viser til hvilke pedagogiske muligheter og begrensinger som eksisterer. 

Dagens digitalt verden må gi rom for en digitalt orienterte skolehverdag fordi den treffer elevene i deres mediehverdag. Vi må bidra til at elevene får tilgang til alle de læringsarenaer  og læringsformer som internettet åpner for. Både jeg som lærer og eleven trenger å ta del i de miljøene hvor faget utøves, vi kan ikke låse oss inne på en skole og bare "lære om" faget. 

Endret lærerrolle?

Som en konsekvens av tilgang til ny teknologi mener jeg at er viktig å benytte mindre tid og innsats på å dytte faktakunnskap inn i elevene. Jeg  må i stedet konsentrere meg om hvordan jeg kan veilede og støtte elevene i deres bruk av digitale tjenester, verktøy og ressurser. Nå har vi verktøy som gir oss anledning til å lære elevene hvordan de kan finne fakta de trenger, hva de oppnår ved å samarbeide, hvordan de kan samarbeide uavhengig av avstand og tid og hva de oppnår ved å dele med andre osv.